Hest er medisin tross alt

Nesten fire år senere er 24-åringen fra Meldal på beina og i jobb hos H-Sport Fannrem på Varig Orkla Arena. Hun selger hesteutstyr. – Jeg har fått beskjed fra både leger, fysioterapeuter, osteopaten og en psykolog om at jeg ikke får slutte med hest. For det har vært den viktigste medisinen min i alle disse årene, sier hun.

Rett etter ulykken var Eirin lam fra nakken og ned. Hun tilbrakte fire måneder på sykehus. De første årene var fokuset på rehabilitering og å få trent opp kroppen igjen så hun skulle være sterkest mulig før hun skulle begynne å jobbe igjen.

Her løfter Eirin så vidt på høyre fot for første gang etter ulykka. Bildet er tatt i august 2018.

Eirin synes det har tatt lang tid. I begynnelsen var hun tre ganger i uka hos fysioterapeut Ingeborg Mo Ustad. Etter en time hos fysioterapeuten var hun helt utslitt og satt i en stol resten av dagen. – Det sier litt om hvor lite kroppen tålte da, sier Eirin. Hun får fortsatt fysikalsk behandling og jobber målrettet for å bli i stadig bedre fysisk form.

– Etter at jeg kom til Rosenvik og ble kjent med Alice, har jeg blitt ganske mye flinkere
til å stille opp for meg selv, sier Eirin. Alice Nordskag er utdannet sykepleier
og jobber nå som veileder i arbeidsmarkedsbedriften.

Energilekkasjer

I fjor høst begynte Eirin på arbeidsforberedende trening hos Rosenvik på Orkanger. – Vi er en inngangsport for ganske mange ut i arbeidslivet, sier Alice Nordskag, som er Eirins veileder.

Første trinn var kartlegging, gjennom kartleggingsverktøyet Inflow24. Eirin forklarer at hun ble kjent med sine styrker og svakheter, samtidig som hun ble bevisst på energilekkasjer. – Med ryggmargsskaden min bruker jeg tre ganger så mye energi på absolutt alt jeg gjør, i forhold til et friskt menneske. Så det er klart at da bør man prøve å minske energilekkasjene og bruke energien sin best mulig, sier hun.

– Hva kan være energilekkasjer for deg?

– Jeg kan gå og tenke på veldig mye og bekymre meg. Og så er jeg blant annet veldig dårlig til å si nei.

Hun tror hun alltid har vært sånn. – Men jeg har ikke vært bevisst på det. Når en er frisk, har en ganske mye mer energi og en frisk kropp å stille med, mens etter ulykka ble det noe annet. Da måtte jeg begynne å prioritere meg selv, sier Eirin.

Inngangsport til arbeidslivet

Etter kartleggingen var neste steg å finne en praksisplass. – Det var litt spennende, for jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg kunne passe til, annet enn det jeg hadde jobbet med tidligere, forteller Eirin.

Eirin Sørmo har fagbrev i hestefaget og travtrenerutdanning fra Norsk Hestesenter. Da hun ble angrepet av hesten, jobbet hun som stallansatt. Daglig leder Arnt-Otto Lie ved Rosenvik forteller at mange blir i samme yrke eller bransje etter sykdom eller skade og har vanskelig for å se andre muligheter. I Eirins tilfelle ble det ikke nødvendig å skifte bransje. – Det var veldig godt å få fortsette å være i det samme miljøet, og få bruke den kompetansen og erfaringa jeg har fra før, sier Eirin.

Fornøyd sjef

Jenny Vangen, sjef ved H-Sport Fannrem er fornøyd med sin nye arbeidstaker. Etter praksisperioden ble Eirin fast ansatt. – Det er en udelt positiv opplevelse å ha Eirin i jobb her. En ting er at hun har fagbrev, som er en positiv ting, men hun har vokst opp med travhest, så hun har fått inn alt med morsmelka. Hun vet hva alt i butikken er og hva slags funksjoner alt har, sier Vangen.

Marit Gjervan og Jenny Vangen (t.h.), som titulerer seg «helt sjef», er glad
for å ha Eirin som kollega to dager i uka.

– Jeg synes jo det er kjempestas å få jobbe i en butikk som selger hesteutstyr, med den kompetansen jeg har. Jeg har håndtert hester og vet hvordan utstyret skal tilpasses og hva slags utstyr som trengs til de forskjellige situasjonene, sier Eirin. Hun har ikke bare vært opptatt av hest. Hesteutstyr har vært en fascinasjon lenge. – Forskjellen på meg og faren min er at jeg elsker hesteutstyr, mens han mener vi bare trenger ei grime og ei sele. Jeg brukte alt av lommepenger på hesteutstyr, så det var litt frustrasjon for faren min, smiler Eirin.

Tett oppfølging

I løpet av praksisperioden møtte Eirin veilederen etter behov og nokså hyppig. – Vi hadde kontakt når hun trengte å ha kontakt. Da hun hadde praksis, lot jeg henne få litt tid så hun kunne få prøve seg litt. Men jeg kom på besøk og hadde oppfølging med både arbeidsgiver og Nav, forteller Alice Nordskag.

Eirin har alltid vært opptatt av hesteutstyr, og viser frem dekkenet
av merket Kentucky som det fineste de har på butikken.

Under arbeidsutprøving er det viktig at arbeidstakeren opplever mestring og at det fører til motivasjon. 
– Om motivasjonen daler, er det noe vi er litt obs på. Da må vi jobbe litt med det eller kanskje prøve noe annet. Og så følger vi selvsagt med på helsa. Blir helsa forverret av situasjonen, må vi kanskje prøve ut forskjellige stillingsprosenter, forklarer Alice.

Å jobbe passe mye

– Vi måtte justere litt i ditt tilfelle også, sier hun henvendt til Eirin. – Stillingsprosenten din var opprinnelig høyere. Da kjente du det på helsa, du fikk en forverring. Men da tok vi oss en prat og justerte ned og var enig om å prøve det en periode. Da opplevde du ganske stor forskjell, sier Alice.

– Det satt jo litt langt inne, medgir Eirin. – Men samtidig var jeg hele tida på den negative sida. Jeg hadde ikke igjen energi, jeg ble sur, og da følte jeg ikke at jeg gjorde en bra nok jobb heller. Så det butta jo på alt. Da vi skulle korte inn dagene, det var ikke mye, tenkte jeg «det kan ikke hjelpe», men så plutselig ble det på den plussida igjen da. Og da ble det mye bedre. Da er det klart at man gjør jobben bedre og man blir mer fornøyd slik sett også, sier Eirin.

Fletting av leietøy gjør de selv, og kollega Marit Gjervan følger med så det blir riktig.