Jan Albert Sandvik (55) var boresjef på Leiv Eiriksson-plattformen, med høyt tempo og et par millioner i lønn.
Men under tannpussen hjemme på badet en helt vanlig kveld, tok livet en dramatisk vending.
Av Ingrid S. Hultgreen, Avisa Sør-Trøndelag
Jan Albert Sandvik har erfart hvor fort livet kan ta en brutal vending.
FOTO: INGRID S. HULTGREEN, Avisa Sør-Trøndelag
– Jeg sto og pusset tennene på kvelden, da speilbildet plutselig ble slørete. Jeg ramlet om, alt gikk rundt og jeg kastet opp, forteller Sandvik, om den dramatiske kvelden i 2016. Han er opprinnelig fra Råbygda i Orkland, men flyttet til Trondheim i 1986 for å være russ. Etter høgskolestudier, jobbet han seg opp så høyt det er mulig å komme i offshore-livet, og fungerte som boresjef de siste årene.
Tilbake til dramatikken på badet den kvelden i 2016:
– Det var flaks at jeg var hjemme da det skjedde, og at sønnen min også var hjemme. Han spurte om han skulle ringe etter hjelp, og heldigvis fikk jeg hjelp fort. Det var mange tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke fikk så store skader, forteller Sandvik.
Hodet fungerte ikke
Kort fortalt var det en hjerneblødning som rammet Sandvik den kvelden. Han ønsker å fortelle om det for å gi håp til andre, og for å vise hva et støtteapparat kan bety når livet går i svart. Ja, for vanskelighetene var bare så vidt begynt på dette tidspunktet – uten at han selv visste hvor mørkt livet kan bli.
– Jeg var optimistisk på at livet skulle bli som før. Jeg var på rehabilitering på Lian i tre måneder, med ett mål: Å lære meg å gå igjen. Seks måneder etter rehabiliteringen reiste jeg ut og startet på igjen som boresjef i 100 prosent stilling, forteller han.
Han hadde en forventning om at sykdommen skulle legges bak, og at alt skulle bli som før. Realiteten fikk han dessverre i ansiktet ganske fort. – Jeg oppdaget at hodet ikke fungerte like raskt som før. Jeg hadde en stor arbeidsmengde og stort ansvar, der ute på Barentshavet alene. Alt jeg satte signaturen min på, måtte være riktig. En feil beslutning kunne ta livet av folk, sier Sandvik.
Han var sliten, fikk ikke sove og skjønte selv at han måtte ta affære før det oppsto uønskede hendelser. – Da jeg kom i land, dro jeg til sjømannslegen. Han inndro helseattesten min, så jeg kunne ikke lenger stå i jobben, sier han.
Tapt identitet
Dette var i 2019, og det skulle bli starten på ei tung tid med depresjon. – Å ikke fungere i jobben min, opplevde jeg som tap av identitet. Jeg hadde aldri tidligere i livet følt på en situasjon jeg ikke mestret. Jeg hadde ingen måter å bearbeide eller mestre det på, og gikk inn i en tung depresjon, forteller han.
Sandvik har tre voksne barn fra et tidligere ekteskap, og ett yngre barn med sin nåværende kone. Livet var godt før hjerneblødningen. Han hadde godt med penger, eiendommer og hadde liten forståelse for hva det vil si å slite psykisk. – Som boresjef var jeg nok ikke så forståelsesfull når folk kom til meg og sa det var trøbbel på hjemmebane, eller at de slet med noe. Jeg var nok ganske hard, og sa «kan du ikke jobbe, får du dra hjem».
Nå skulle han selv bevege seg inn i et landskap med nye erfaringer på dette området. – Da jeg ikke kunne stå i jobb, solgte vi boligen i Trondheim og flyttet til et småbruk vi har i Lysøysundet, av økonomiske hensyn. Det sies at «tiden leger alle sår», men det er en sannhet med modifikasjoner, sier Sandvik.
En ny, dramatisk hendelse, i møte med en offentlig instans, gjorde at han ifølge egen beskrivelse «for utfor stupet». – Jeg satt mye alene, mens kona bodde og jobbet på Orkanger. Det ble en del selvmedisinering, sier han, og regner med at folk skjønner hva dette innebærer.
– Hadde jeg ikke fått hjelp, hadde jeg nok ligget ved siden av foreldrene mine på kirkegården nå.
Innlagt
Høsten 2021 ble han innlagt på DPS på Orkanger i to uker. – Da var jeg på en mørk plass, men jeg hadde et sterkt ønske om å få tilbake livet mitt. Jeg skjønte at jeg ikke klarte det alene, sier han.
Han flyttet til Orkanger, for å være der hvor hjelpa var. Da startet reisen mot et bedre liv, ved at han møtte Renathe Johansen, som ble hans veileder ved psykisk helse- og rusarbeid i Orkland kommune. – Vi fant kjemien med én gang, og det er viktig for at man skal kunne ta imot hjelp. Høsten 2021 og våren 2022 gikk jeg til ukentlige samtaler med henne. Jeg fikk god hjelp og oppfølging, både med prat og praktiske ting. Men fremdeles var ikke ting 100 prosent på plass. Jeg visste ikke hva det var da, men jeg vet det nå: Jeg var i en panikktilstand hvor kroppen produserer kortisol og ga høyt stressnivå. Jeg måtte jobbe dette ut av kroppen, forteller han.
En onsdag ringte Johansen til Rosenvik, og dagen etter tok veileder Laila Halvorsen ved Rosenvik imot Sandvik, og fikk ham straks ut i arbeid. – Jeg fikk det jeg ønsket meg: En tung, fysisk oppgave, som jeg kunne bli sliten av uten å tenke for mye. Jeg skulle jobbe med demontering av dekk og pressing av felger. Med én gang jeg så den maskina, skjønte jeg at dette var noe for meg, forteller han.
Ramlet på plass
Han opplevde at ting snudde. Ved å bruke kroppen til hardt fysisk arbeid, ble han sliten og fikk sove om kveldene. – Ting ramlet på plass. Jeg hadde gått på antidepressiva, men kunne nå seponere den, og ble mer meg selv igjen. Jeg ble rolig. Å komme til Rosenvik, var å komme til et fellesskap uten krav til prestasjoner. Her traff jeg folk, fikk prate og trengte ikke være noen andre enn meg selv.
Han var blitt uføretrygdet som følge av hjerneblødningen, men fikk gjennom Rosenvik en VTA-plass (varig tilrettelagt arbeid). Denne jobben sto han i fram til juni i år. – Da kjente jeg at jeg ville videre, få et mer normalt liv. Nå er jeg, i en alder av 55 år, på skolebenken igjen. Jeg utdanner meg til erfaringskonsulent, for å kunne bruke mine egne erfaringer til å hjelpe andre innenfor psykisk helse, spesialhelsetjeneste eller rusomsorg. Jeg opplevde selv, da jeg var lagt inn på DPS, hvor mye det betydde å møte en som selv sto i det samme. Det var mange flinke ansatte der, men ingenting var som å møte en annen pasient som skjønte hvordan jeg hadde det. Han har jeg fortsatt kontakt med, sier Sandvik.
Han beskriver at det er lett å tro at man er alene i verden om å ha det akkurat sånn som man har det, men også gjennom en selvhjelpsgruppe på Orkanger, har han funnet støtte i å dele erfaringer med andre. Det har motivert ham til utdanninga han nå er i gang med.
Tilhørighet og fellesskap
Eilif Landrø er avdelingsleder ved Service og Logistikk i Rosenvik, og var den som fikk Sandvik i arbeid. – Det er mange arbeidsoppgaver i Rosenvik. På vår avdeling har vi vaktmestertjenester og logistikkavdeling på Grønøra, hvor Jan Albert ønsket å være. Der driver vi blant annet med containermontering og dekkdemontering, sier Landrø.
– Jeg var der nede på jobb, og her på Rosenvik på lunsj. Det var så fint samhold her, beskriver Sandvik selv, og forteller at han fort ble en samtalepartner for yngre brukere som slet med ting. – Jeg har nok en evne til å tiltrekke meg folk som trenger å prate. Jeg følte tilhørighet, fellesskap og at jeg var til nytte, sier han.
Han kommer med et sitat: «Flere ganger om dagen kan du stå rett framfor mennesker som bruker sine siste krefter på å holde seg oppreist – ikke velt dem». – Jeg var en sånn en. Hadde det ikke vært for Renathe (psykisk helse) og Rosenvik, hadde nok ikke dette gått bra.
Et ønske om å yte
– Men hva gjorde at du valgte å få hjelp, og ikke bare ble sittende hjemme og selvmedisinere deg?
– Det bor et arbeidende menneske i meg. Jeg har et ønske om å yte. Når man får en slik hjerneblødning, blir ikke ting det samme. Det tok mange år å akseptere at jeg ikke blir den jeg var. Grunnen til at jeg forteller historien min, er for å få fram den viktige jobben kommunen og Rosenvik gjør, og hvor viktig det er at de får ressurser til å fortsette dette arbeidet med folk som kommer etter meg. Jeg har en stor takknemlighet for den hjelpa jeg har fått. Rosenvik har alltid en plass i hjertet mitt, sier han.
– Hvordan ser livet ditt ut i dag?
– I tillegg til utdanning, jobber jeg som bilklargjører hos SBE Bil på Tiller. Der har Rosenvik ordnet en VTAO-plass (varig tilrettelagt arbeid i ordinær bedrift). Vi i familien er på vei til å flytte tilbake til Fosen, hvor jeg skal i praksis som erfaringskonsulent i ROP-teamet i Ørland (rus- og psykisk helseproblematikk), sier han.
– Er du forandret som menneske gjennom alt du har opplevd?
– Jeg er blitt mer empatisk, og forstår mer. Det er erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten, men jeg har fått empati for folk som står i vanskelige situasjoner. Vennen min fra DPS-oppholdet skal feire jul sammen med oss i år. Det gir meg en god følelse hvis jeg kan få hjelpe andre, og da har det betydning også for andre rundt den personen som får hjelp, sier han.
Tett samarbeid
Renathe Johnsen ved psykisk helse i kommunen er glad for det tette samarbeidet med Rosenvik. – Vi disponerer fire-fem plasser ved Rosenvik. Det var et fireårig prosjekt, som nå er videreført i ordinær drift. På den måten kan vi få folk hurtig ut i arbeid, uten at det krever behandlingstid. Vi tar bare en telefon, sier hun.
Berit Mosbakk, leder ved psykisk helse og rusarbeid i kommunen, sier dette er en del av satsinga til Orkland på utenforskapsprogrammet. I år har 13 personer vært innom de plassene som kommunen disponerer i Rosenvik, og seks av dem er overført til varig tilrettelagt arbeid, mens flere er ute i ordinært arbeid.
– Vi har mange gladhistorier her, og Jan Albert er ett eksempel på dette. Det er utrolig viktig at Jan Albert forteller sin historie, så han kan vise andre at det finnes en vei ut, selv om man kan føle på håpløshet. Vi er avhengige av lokalt næringsliv for å ha arbeidsoppgaver, og har mange gode samarbeidspartnere, sier Landrø.
Jan Albert Sandvik (i midten) sammen med gode hjelpere:
Berit Mosbakk (avdelingsleder psykisk helse), Renathe Johnsen (kontaktperson psykisk helse),
Laila Halvorsen (veileder Rosenvik) og Eilif Landrø (avdelingsleder Rosenvik).
FOTO: INGRID S. HULTGREEN, Avisa Sør-Trøndelag
Opprinnelig publisert i Avisa Sør-Trøndelag, mandag 25.desember 2023.